Berlioz, Brahms, Stutzmann
Oslo-Filharmonien
ARKIVERT ARRANGEMENT / ARCHIVED SHOW
Sommernetter og symfonisk solskinn
Hector Berlioz: Utdrag fra Fausts fordømmelse
Hector Berlioz: Les nuits d'été
Johannes Brahms: Symfoni nr. 2
Nathalie Stutzmann, dirigent
Maesha Brueggergosman, sopran
Midt i høstmørket kommer Nathalie Stutzmann til Oslo for å dirigere et program fullt av romantisk varme og lidenskap.
Billettsalget til denne konserten begynner 27. mai.
Symfoni nr. 2 kalles ‘den pastorale’ blant Brahms’ symfonier og her stråler de tyske symfonistrukturene av solfylte landskap og livsenergi. I Fausts fordømmelse har Berlioz kledd en av romantikkens sentrale figurer i fransk klangdrakt. Mange husker kanadiske Measha Brueggergosmans pasjonerte Gerswin-tolkninger fra Slottsplasskonserten i 2017. Denne gangen er hun solist i Berlioz’ brennhete sanger om kjærlighet og tap i syklusen Les nuits d’été .
Som et storslått landskapsmaleri bretter Johannes Brahms (1833-1897) ut sin Symfoni nr. 2 med hornklang, lange legatotoner og vakker sang i kor av treblåsere og strykere. Symfonien har fått merkelappen ’pastoral’, både som referanse til Beethoven – Brahms’ åndelige far – og for å markere kontrasten til den tragiske og dramatiske Symfoni nr. 1. Mest av alt er symfonien likevel preget av komplekse, kontrapunktiske strukturer og drivende rytmikk. Allerede i første sats må den landlige roen gradvis vike for et intenst tematisk ’arbeid’. Og finalen er en eneste stor energibombe. Vitaliteten, humøret og livskraften i denne satsen har gitt assosiasjoner til Haydn, en komponist Brahms ikke snakket så ofte om, men som trolig var en viktig inspirasjonskilde til denne livsbejaende symfoniens sprudlende avslutning.
Brahms oppholdt seg i den østerrikske landsbyen Pörtschach da han komponerte Symfoni nr. 2, og postkortlandskapet inspirerte ham. Han uttalte at melodiene flyter så fritt her at man må passe på så man ikke snubler i dem. Da er det kanskje ikke så rart at symfonien ble Brahms’ mest solfylte og melodiøse. Samtidig har Symfoni nr. 2 også alvorstungt materiale, særlig i den mørke og urolige andresatsen. Trolig var det den Brahms tenkte på da han, underlig nok, uttalte til forleggeren at symfonien var så melankolsk at det ikke var til å holde ut. Verket ble urfremført i Wien i 1877 og har siden vært en hjørnestein på det symfoniske repertoaret.
I motsetning til Brahms og mange andre tyske komponister, mente Hector Berlioz (1803-1869) at musikk gjerne kunne beskrive eller uttrykke noe utenfor seg selv, for eksempel en historie, et landskap eller en bestemt stemning eller følelse. Berlioz ble en av 1800-tallets viktigste forkjempere for programmusikken og skrev mange verk der tittelen eller et medfølgende program forteller hva musikken handler om. I tillegg skrev Berlioz også mange sanger. De fleste er gått i glemmeboken, men noen har fått fornyet liv de siste årene og en av suksesshistoriene er sangsyklusen Les nuits d’été [Sommernetter]. Her er det kjærlighetens stadier fra forelskelse til savn, musikken skal illustrere og uttrykke.
Les nuits d’été består av seks sanger til dikt av den franske dikteren Théophile Gautier. Først feires våren og forelskelsen i ‘Villanelle’ der det forelskede paret vandrer i skogen og plukker blomster før de vender hjem – hånd i hånd. I ‘Le spectre de la rose’ synger solisten om rosen hun hadde på gårsdagens ball. Rosen er visnet, men ‘rosens ånd’ lever videre i paradis. Etter de to rosenrøde sangene, følger tre klagesanger - ‘Sur les lagunes: Lamento’, ‘Absence’ og ‘Au cimetière: Clair de lune’, som alle handler om savn og tap av nære og kjære. Syklusen avsluttes med ‘L'île inconnue’ – den uoppnåelige ideen om den ukjente øya der kjærligheten kan være evig. Berlioz har brukt et, til ham å være, sparsomt orkesterapparat. Klangbehandlingen er likevel oppfinnsom, fargerik og illustrerende for sangtekstenes innhold.
Opprinnelig skrev Berlioz sangene til pianoakkompagnement i 1841, men senere på 1840- og 1850-tallet orkestrerte han alle seks. Som syklus av orkestersanger, ble Les nuits d’été trolig ikke fremført i komponistens levetid. Sangene var glemt i mange år, men har fått nytt liv takket være mange fremføringer i løpet av andre halvdel av 1900-tallet. I dag regnes verket blant Berlioz’ mest vellykkede vokalkomposisjoner og som et kroneksempel på fransk romantisk musikktradisjon. Det samme kan sies om ett av Berlioz’ mest grandiose komposisjonsprosjekter La damnation de Faust [Fausts fordømmelse] for fire sangsolister, stort kor, barnekor og orkester. Verket, som komponisten selv kalte en ‘dramatisk legende’, er et typisk eksempel på Berlioz’ brudd med tradisjonens sjangre og verktyper og hans kamp for programmusikken. Det er blitt vanlig å spille tre av de instrumentale delene av kjempeverket som et separat innslag i orkesterkonserter, og ved denne konserten fremfører vi ‘Marche Hongroise’ (Ungarsk marsj), ‘Ballet des sylphes’ (Feenes dans) og ‘Menuett des follets’ (Nissenes menuett). La damnation de Faust ble urfremført i Paris i 1846.
(Tekst: Thomas Erma Møller)
Billetter
- Voksen: 120 - 490 kr
- Honnør: 120 - 395 kr
- Student: 120 - 245 kr
- Barn: 120 kr