Hold nede ctrl tasten og trykk + / - Hold nede cmd tasten og trykk + / -

Bach, Bartok, Brahms

Oslo-Filharmonien

Kjøp gavekort

Gullserien]
Bach: Fantasi og fuge i c-moll
(arr. Elgar)
Bartók: Fiolinkonsert nr. 2
Brahms: Symfoni nr. 4
............................
Andrew Manze, dirigent
Kristof Barati, fiolin


Musikk av de svært formbevisste komponistene Bach, Bartók og Brahms.

For mange er Bachs musikk tidløs, evig og universell. Det opplevde også Elgar da han arrangerte orgelstykket Fantasi og fuge for orkester, selv om han også satte sitt eget preg på verket. Også Brahms så til Bachs tid da han skulle avslutte sin symfonisyklus og brukte passacaglia-formen som anker i den mektige finalen av Symfoni nr. 4. Andrew Manze dirigerer og Kristof Barati er solist i Bartóks Fiolinkonsert nr. 2, tuftet på kjærlighet til fedrelandet, friheten og de uendelige mulighetene i variasjonsformen.

Johann Sebastian Bach (1685−1750) har skrevet stor musikk for de fleste instrumenter og anledninger − og orgelmusikken er intet unntak. I ‘Fantasi og fuge’ møtes en av de frieste og en av de strengeste formene Bach hadde til disposisjon. Fantasien skulle gi inntrykk av at musikken var improvisert. I fugen var det derimot klare føringer for hvordan melodiske ideer skulle behandles og hvordan de tonale forløpene skulle organiseres. Bach var en mester i begge og fylte både fantasiene og fugene med intrikat flerstemmighet og idérikdom.

Edward Elgar skulle samarbeide med Richard Strauss om å arrangere Bachs Fantasi og fuge i c-moll (BWV 537) for orkester på 1920-tallet, men det endte med at Elgar gjorde hele jobben og fikk den urfremført i Gloucester i 1922. Han har bevart orgelets brusende klangrikdom, men samtidig funnet fram samme rødglødende fargepalett som han brukte i sine egne verker.

En annen komponist som mestret både frie og strenge former til fulle var Béla Bartók (1881−1945), som hadde en særlig interesse for ulike variasjonsformer. Da han skrev sin Fiolinkonsert nr. 2 på 1930-tallet, planla han hele verket i én stor variasjonssats, men Zoltán Székely, som urfremførte konserten i Amsterdam i 1939, ønsket seg tre satser. Verket er likevel preget av variasjonsformen, særlig i andre sats der et lyrisk tema går gjennom seks variasjoner.

I tillegg skinner Bartóks interesse for ungarsk folkemusikk gjennom, som i den rapsodiske åpningsmelodien over harpenes og strykernes plukkende. Bartóks konsert er komponert i samme tid og ånd som Bergs og Szymanowskis fiolinkonserter, men likevel i en distinkt stil, slik bare Bartók kunne ha skrevet den. Verket var Bartóks eneste kjente fiolinkonsert helt til en annen konsert ble publisert posthumt og denne måtte omdøpes til Fiolinkonsert nr. 2.

Dagens tredje formingsmester er Johannes Brahms (1833−1897). I en tid med estetiske debatter om hvorvidt musikken kunne, skulle og burde uttrykke noe utenfor seg selv, ble Brahms kroneksempelet på at musikk kun var, med Eduard Hanslicks ord, ‘tonende former i bevegelse’. Brahms’ formstrategi bygget på Beethovens og gikk ut på å bruke små motiver som utgangspunkt for avansert bearbeiding over lang tid og gjerne i sykliske strukturer.

Brahms’ fire symfonier har, som Bachs musikk, fått en evig plass på standardrepertoaret, og fremdeles forbløffes nye og gamle lyttere av kraften i disse tonene. Åpningstemaet føler seg forsiktig frem og setter i gang en spektakulær prosess som bare tiltar i styrke og intensitet i den dramatiske førstesatsen. De to midtsatsene viser andre sider ved komponisten. Andre sats er varsom, enkel og kjærlig, mens tredjesatsen er den eneste skikkelige scherzo-satsen i hans fire symfonier. Symfoniens høydepunkt er likevel den mektige passacagliaen i siste sats der det ‘Bach-aktige’ temaet danner ramme for noen av Brahms’ mest imponerende og dramatiske symfoniske strukturer. Symfoni nr. 4 ble urfremført i Meiningen i 1885.

(Tekst, Thomas Erma Møller)

Billetter

  • Voksen: 100 - 470 kr
  • Honnør: 100 - 375 kr
  • Student: 100 - 235 kr
  • Barn: 100 kr

Konserten inngår i flg. abonnement:

Andre populære arrangementer