Hold nede ctrl tasten og trykk + / - Hold nede cmd tasten og trykk + / -

Haydn, Bruckner

Oslo-Filharmonien

Kjøp gavekort

[Sølvserien]
Haydn: Cellokonsert i D-dur
Bruckner: Symfoni nr. 9
............................
Sebastian Weigle, dirigent
Alban Gerhardt, cello


Joseph Haydns cellokonsert nr. 2 og Anton Bruckners symfoni nr. 9.

‘Hvis Han tar pennen fra min hånd, er det Hans ansvar’, skrev Bruckner da han komponerte Symfoni nr. 9, som han tilegnet sin ‘kjære Gud.’ Han døde etter å ha fullført den langsomme tredjesatsen han kalte ‘Farvel til livet’ og fylte med sitater fra tidligere verker. Mer storslagent, mektig og gripende musikalsk farvel skal man lete lenge etter. Sebastian Weigle dirigerer den åndelige reisen og har dessuten med seg Alban Gerhardt som solist i Haydns minst kjente, men i manges ører vakreste, Cellokonsert − nummer 2 i D-dur.

Det var lenge strid om det virkelig var Joseph Haydn (1732−1809) som hadde skrevet Cellokonsert nr. 2 til Antonin Kraft, førstecellisten i orkesteret ved Esterhazy slott. Riktignok jobbet Haydn lenge ved Esterhazy, men mange mistenkte at Kraft kunne ha skrevet konserten selv. Da Haydns håndskrevne noter dukket opp i 1951 ble imidlertid all tvil satt til side. Dette var definitivt komponert av den wienerklassiske mesteren.

Cellokonsert nr. 2 klinger mer tilbakeholdt og avslappet enn sin mer spenstige og berømte bror i C-dur (nr. 1). Konserten stiller likevel minst like store krav til solistens virtuose teknikk og musikalitet. I Cellokonsert nr. 2 er melodilinjene lengre og krever stort overskudd i frasering og spilleteknikk for å klinge så fritt og elegant Haydn trolig så for seg. Cellokonsert nr. 2 ble trolig urfremført i 1783.

I kveld er Haydn-konserten en aperitiff for det symfoniske dramaet som følger. For med blikket rettet mot Gud, satte Anton Bruckner (1824−1896) med sin Symfoni nr. 9 ikke bare punktum for egen karriere, men også kursen mot musikkens fremtid. De tre satsene han fullførte og finalefragmentet han etterlot ved sin død har så dristige harmoniske vendinger og så voldsomme rytmiske passasjer at det ikke er noen tvil om at det er 1900-tallets ulike former for modernisme som venter rundt neste sving.

Symfoniens kjerne er, naturlig nok, den uendelige og uforglemmelige tredjesatsen. Bruckners ‘Farvel til livet’ åpner med en melodisk gest så eiendommelig og ekspressiv at den brenner seg fast i bevisstheten. Det store spranget (en none) strekker seg ut over alle tidligere normer for melodiske bevegelser og blir, sammen med den sterkt dissonerende akkorden ved satsens dynamiske høydepunkt, det klareste symbolet på at Bruckner bryter ut av rammene og strekker seg mot det hinsidige. Underveis siterer han melodiske og harmoniske ideer fra Symfoni nr. 7 og 8 og flere kirkemusikalske verk. For Bruckner var troen på Gud det viktigste av alt, og da var det naturlig å overrekke Symfoni nr. 9 som en siste gave til Skaperen han trodde så ufravikelig sterkt på.

Symfoni nr. 9 ble urfremført i Wien i 1903. Siden har det vært en mer enn 100 år lang debatt om hvorvidt den ufullendte finalen skal fullføres og fremføres eller om symfonien er aller mest fullkommen når den er ufullendt og avsluttes med Bruckners ‘Farvel til livet’. Weigle har valgt den sistnevnte løsningen.

(Tekst: Thomas Erma Møller)

Billetter

  • Voksen: 100 - 470 kr
  • Honnør: 100 - 375 kr
  • Student: 100 - 235 kr
  • Barn: 100 kr

Konserten inngår i flg. abonnement:

Andre populære arrangementer